HareideART

Jeg husker følelsen. Den første gangen jeg trykket på “publiser”. Hjertet banket, fingertuppene skalv litt over tastaturet. Det var som å sende en melding ut i universet – og håpe at noen, hvem som helst, ville svare. Ikke fordi jeg trengte bekreftelse, men fordi jeg trengte forbindelse. En slags “hei, jeg også”-respons. Det var ikke en revolusjonerende tekst. Ingen livsforandrende innsikter. Bare ord som hadde ligget og murret inni meg en stund. Ord som måtte ut, uten filter. Men likevel føltes det sårbart. Litt som å stå midt i et folketomt rom og rope: “Er det noen der?” Å starte en blogg er akkurat det. Å snakke med seg selv. Men med håp om at noen lytter – og kanskje til og med nikker gjenkjennende. DEL 1: Den merkelige starten Når du starter en blogg, får du ingen trommer. Ingen konfetti. Ikke en eneste fanfare. Du logger inn, stirrer på en blank side, og skriver. For deg selv. Du velger kanskje et tema, et filter, et navn som føles viktig – og så skriver du. Du ret...

Some people read to escape. Others read to feel. I read to understand. And that’s why nonfiction is where my heart truly lands. ⸻ People often ask me why I prefer nonfiction. They say it gently, with curiosity — as if I’m missing out. They talk about novels that left them breathless, characters they fell in love with, stories they couldn’t put down. I smile, and I mean it. I understand. But me? I don’t read to disappear. I read to understand . There’s something deeply calming about nonfiction. It doesn’t ask for drama. It doesn’t lure you in with plot twists or cliffhangers. Instead, it offers something quieter — a thought, a theory, a lens. It doesn’t ask, What happens next? It asks, What does this mean? And to me, that’s the real thrill. ⸻ I’m not looking for adventure. I’m looking for insight. When I read a book about psychology, history, or language, something shifts inside me. It’s subtle. Quiet. But real. A new connection forms — an idea I hadn’t considered before, a name for s...