HareideART

  Om å fange øyeblikket – med pensel og penn De fleste som kjenner meg, vet at jeg først og fremst arbeider visuelt. Jeg lager digitale bilder – stemningsmettede, detaljrike, noen ganger eksperimentelle – og presenterer dem på sosiale medier, på Instagram, Pinterest og her på HareideART. Det å stadig utforske og forbedre teknikken min gir meg stor glede. Jeg arbeider med å perfeksjonere stilen min, og selv om salget av bilder går jevnt og trutt, er jeg heldigvis i en situasjon hvor jeg ikke er avhengig av det for å få hjulene til å gå rundt. Det gir meg rom. Og frihet. Kunst er en langsom prosess. Og kanskje var det nettopp det som åpnet døren for noe annet: skrivingen. Når ordene spør om å få bli I en lengre periode, innimellom bildene, begynte jeg å skrive. Først faglitterært – og flere av disse bøkene ligger tilgjengelig på Amazon og Gumroad (se oversikt her ). Men så kom en ny impuls. En annen type stemme. Og i stedet for å ignorere den, fulgte jeg den. Resultat...

Da vi nylig kom til leiligheten vår i Stavanger, støtte min kone og jeg på en nabo i oppgangen. Vi utvekslet noen høflige ord, slik man gjerne gjør, før samtalen plutselig tok en alvorlig vending. Hun fortalte oss at mannen hennes nylig hadde blitt lagt inn på sykehjem. Han hadde fått påvist lungekreft. En diagnose hun sa ikke ga mye håp. «Han har vært en ivrig røyker hele livet,» sa hun med et sukk. «Det er røyken som har skylden.» Hun forklarte at dette alltid hadde vært en kilde til konflikt mellom dem – hun røyket aldri selv, og ønsket alltid at han skulle slutte. Nå bodde han på sykehjem, og fortsatt røyket han. Hun virket både frustrert og trist. Vi ble stående i stillhet et øyeblikk, rørt av alvoret i det hun delte. Jeg tok forsiktig ordet og sa: «Det må være utrolig vanskelig for deg. Vi kan ikke fullt ut forstå hva du går gjennom, men vi vil gjerne være her for deg.» Min kone nikket og la til: «Det gjør vondt å høre. Si ifra om det er noe vi kan gjøre for å støtte deg.» Hun ni...

Jeg husker følelsen. Den første gangen jeg trykket på “publiser”. Hjertet banket, fingertuppene skalv litt over tastaturet. Det var som å sende en melding ut i universet – og håpe at noen, hvem som helst, ville svare. Ikke fordi jeg trengte bekreftelse, men fordi jeg trengte forbindelse. En slags “hei, jeg også”-respons. Det var ikke en revolusjonerende tekst. Ingen livsforandrende innsikter. Bare ord som hadde ligget og murret inni meg en stund. Ord som måtte ut, uten filter. Men likevel føltes det sårbart. Litt som å stå midt i et folketomt rom og rope: “Er det noen der?” Å starte en blogg er akkurat det. Å snakke med seg selv. Men med håp om at noen lytter – og kanskje til og med nikker gjenkjennende. DEL 1: Den merkelige starten Når du starter en blogg, får du ingen trommer. Ingen konfetti. Ikke en eneste fanfare. Du logger inn, stirrer på en blank side, og skriver. For deg selv. Du velger kanskje et tema, et filter, et navn som føles viktig – og så skriver du. Du ret...