HareideART

*En dypdykk i den subtile kunsten å være lykkelig* 20 mars markerer FN verdens lykkedag med lansering av World Happiness Report. Da kan man jo reflektere litt til rundt det å være lykkelig. Har du noen gang ligget og stirret i taket i nattens stille timer, med det gjenstridige spørsmålet ekkoende i tankene: *Er jeg lykkelig?* Hvordan måler vi egentlig noe så flyktig, så personlig? Jeg har brynet meg på dette spørsmålet i det siste. Ikke på en desperat, hektisk måte—mer som å vende en glatt stein i håndflaten, studere fasettene i forskjellig lys. Er lykke et lynnedslag fra klar himmel, det hjertestoppende øyeblikket som tar pusten fra deg? Eller bygges den stein for stein gjennom de daglige valgene vi tar, vanene vi former, de stille refleksjonene vi gjemmer bort? Det er et ritual jeg har utviklet. Hver kveld før søvnen tar meg, åpner jeg dagboken min—ingenting fancy, bare en slitt notatbok med kaffeflekker på omslaget—og jeg skriver. Ikke om store, feiende dramaer eller sjokkerende avs...

Kunst er meant to be beautiful, right? En uttrykksform for kreativitet, følelser og menneskets sjel. Men, som med alt annet i livet, er det ikke alltid så lett. Noen ganger møter vi subtile manipulasjonsteknikker som gjør at vi tar beslutninger vi ikke nødvendigvis er helt komfortable med – spesielt når det kommer til kunst på nett, eller kunst til salgs i gallerier og butikker. Så, hva skjer egentlig bak kulissene, og hvordan kan vi unngå å bli presset til å kjøpe eller selge kunst vi ikke egentlig har lyst til? I denne bloggen skal vi se på noen av de vanligste manipulasjonsteknikkene som blir brukt i kunstverdenen. Enten du er på jakt etter et kunstmaleri til hjemmet ditt, eller kanskje har vurdert å starte en egen kunstnettbutikk – det er viktig å være oppmerksom på disse triksene, og å sette tydelige grenser for deg selv. La oss gå i gang. 1. “Dette er siste sjanse!” – Den hastverksmanipulasjonen Du har akkurat oppdaget et fantastisk kunstmaleri på en nettbutikk, eller du står på ...

Den første natten i den midlertidige leiligheten min på Kongsberg sto jeg ved vinduet og så på de ukjente gatelysene som sakte blinket til liv. Himmelen mørknet til en nyanse av blå jeg aldri hadde sett før—ikke helt indigo som solnedgangene hjemme, men noe kjøligere, mer distansert. Speilbildet mitt stirret tilbake på meg, en fremmed selv for meg selv. Det er det med å forlate hjemmet. Du forlater ikke bare et sted; du etterlater en versjon av deg selv. Den delen av deg som vet hvilken gulvplanke som knirker, hvilken kafé som lager lattel din akkurat riktig, hvilken snarvei du skal ta når du har dårlig tid. Plutselig blir du fratatt alle de små visshetene som får livet til å flyte. Jeg husker at jeg ringte kona mi den kvelden, og stemmen min brast da hun spurte: “Hvordan er det?” Jeg kunne ikke svare ærlig, for jeg visste det ikke ennå. Jeg var i en mellomtilstand—hørte ikke lenger helt til der jeg kom fra, men følte meg heller ikke hjemme der jeg var landet. Men her er det je...

I’ve always been a life puzzle enthusiast, not the kind you find in the back of a cereal box, but the kind where the pieces are your dreams, your passions, and those odd moments of existential dread. That’s when I stumbled upon Ikigai, the Japanese concept that’s like the Venn diagram of life’s purpose. But instead of boring you with a lecture, let me tell you a story—because who doesn’t love a good yarn? Imagine this: I’m in my late twenties, working a job that makes me feel like I’m a cog in a machine that’s not even plugged in. My daily routine? Wake up, coffee, commute, work, coffee again because why not, more work, home, Netflix, sleep. Rinse and repeat. One day, I’m scrolling through my phone, and there it is—Ikigai, promising to be the secret sauce to a fulfilled life. Ikigai, if you haven’t heard, is where what you love, what you’re good at, what the world needs, and what you can be paid for intersect. Sounds like a perfect storm of happiness, right? But finding it? That’s like...

Let me tell you a story. Not long ago, I was sitting with my iPad and staring at a half-finished digital disaster. You know, the kind that is neither abstract enough to be "deep" nor realistic enough to resemble anything other than a strange, color-smeared cardboard box. I was desperate for inspiration. So, while I was scrolling through social media (because nothing says "creative process" like endless scrolling), I stumbled upon the art of Paul Bailey. What met me were his landscapes – paintings so simple, yet so charged with emotions. There was something about the way he painted the sea crashing against the rocks, the empty horizon, and the small details that told big stories. It felt like drinking a cold cup of coffee – initially bitter, but then unexpectedly invigorating. I felt an urge to try something new. The search for the essential Bailey is a master of simplification. He takes landscapes and strips them down to just the essence. A mountain formation is red...

I just have to say it: I love art that doesn’t take itself too seriously. Perfection is overrated, if you ask me. And that’s exactly why Mel McCuddin has become a bit of a secret inspiration for me. If you haven’t heard of him, McCuddin was an American artist known for his quirky, expressive paintings – somewhere between abstract madness and figurative beauty. He painted people, animals, and things that looked like… well, something straight out of a dream. Or a nightmare, but in a good way. Starting Without a Plan What fascinates me most about McCuddin is how he worked. He always started without a plan – he just threw paint onto the canvas and saw what happened. Honestly, I find that kind of admirable. Here I am, trying to write something, and I spend half my time obsessing over how to begin. McCuddin? He just went for it – literally. Eventually, the shapes and figures would emerge, almost like magic. It makes me think: How often do we hold ourselves back because we want a perfect plan...