Et øyeblikk i trappeoppgangen – en historie om røyk, kjærlighet og det som virkelig betyr noe
Da vi nylig kom til leiligheten vår i Stavanger, støtte min kone og jeg på en nabo i oppgangen. Vi utvekslet noen høflige ord, slik man gjerne gjør, før samtalen plutselig tok en alvorlig vending. Hun fortalte oss at mannen hennes nylig hadde blitt lagt inn på sykehjem. Han hadde fått påvist lungekreft. En diagnose hun sa ikke ga mye håp. «Han har vært en ivrig røyker hele livet,» sa hun med et sukk. «Det er røyken som har skylden.» Hun forklarte at dette alltid hadde vært en kilde til konflikt mellom dem – hun røyket aldri selv, og ønsket alltid at han skulle slutte. Nå bodde han på sykehjem, og fortsatt røyket han. Hun virket både frustrert og trist. Vi ble stående i stillhet et øyeblikk, rørt av alvoret i det hun delte. Jeg tok forsiktig ordet og sa: «Det må være utrolig vanskelig for deg. Vi kan ikke fullt ut forstå hva du går gjennom, men vi vil gjerne være her for deg.» Min kone nikket og la til: «Det gjør vondt å høre. Si ifra om det er noe vi kan gjøre for å støtte deg.» Hun ni...
