Hvorfor det å skrive skjønnlitterært gir deg mer enn du tror

 Om å fange øyeblikket – med pensel og penn


De fleste som kjenner meg, vet at jeg først og fremst arbeider visuelt. Jeg lager digitale bilder – stemningsmettede, detaljrike, noen ganger eksperimentelle – og presenterer dem på sosiale medier, på Instagram, Pinterest og her på HareideART.


Det å stadig utforske og forbedre teknikken min gir meg stor glede. Jeg arbeider med å perfeksjonere stilen min, og selv om salget av bilder går jevnt og trutt, er jeg heldigvis i en situasjon hvor jeg ikke er avhengig av det for å få hjulene til å gå rundt. Det gir meg rom. Og frihet.


Kunst er en langsom prosess. Og kanskje var det nettopp det som åpnet døren for noe annet: skrivingen.


Når ordene spør om å få bli


I en lengre periode, innimellom bildene, begynte jeg å skrive. Først faglitterært – og flere av disse bøkene ligger tilgjengelig på Amazon og Gumroad (se oversikt her).


Men så kom en ny impuls. En annen type stemme.


Og i stedet for å ignorere den, fulgte jeg den.


Resultatet har blitt min første skjønnlitterære bok:


Gi meg tid – Ingen avtale


En samling på 30 korte historier om to mennesker – og alt som lever mellom ordene.


Et møte i langsomt tempo



Hva skjer når to mennesker møtes på samme sted, til samme tid – igjen og igjen – uten å ha avtalt det?


I Gi meg tid – Ingen avtale følger vi en mann og en kvinne, begge i syttiårene, som gradvis blir en del av hverandres liv. Benken i parken blir deres felles holdepunkt – et rom uten forpliktelser, men fullt av nærvær.


Hun: Rosa. En tidligere bibliotekar med et liv hun bærer stille.

Han: En pensjonert ingeniør som savner struktur mer enn møter.


Samtalene deres glir uanstrengt mellom det hverdagslige og det eksistensielle. De snakker om sorg og første kjærlighet, om minner og skam, om alderdommens rytme og latterens forløsende kraft. Og etter hvert som årstidene skifter, åpner også de seg – lag for lag.


Historier som får bli


Historiene i boken kan leses hver for seg, men sammen danner de et helhetlig portrett av to mennesker som ikke lenger jager etter tid, men gir den til hverandre.


De er skrevet i en poetisk, jordnær stil – og passer for alle som verdsetter ettertenksomme samtaler, små øyeblikk med stor betydning, og fortellinger som blir hos deg lenge etter siste side.


To uttrykksformer – én impuls


Noen ganger trenger et uttrykk å bli til bilde. Andre ganger må det bli til en fortelling.


For meg handler begge deler om å fange noe som ellers kunne gått ubemerket hen – et glimt av noe ekte, enten det vises i et ansiktsuttrykk, en farge, en setning.


Gi meg tid – ingen avtale er mitt første forsøk på skjønnlitteratur. Kanskje ikke det siste.


Men foreløpig er det som å ha invitert to deler av meg selv til samme bord – den visuelle og den språklige. De har overraskende mye å snakke om.


Så ta gjerne en titt på boken hvis du er nysgjerrig.


Og kanskje – en dag – tar du selv plass på benken.


Samtalen venter.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

How Paul Bailey made me see paintings as a cold cup of coffee

Bilde
Let me tell you a story. Not long ago, I was sitting with my iPad and staring at a half-finished digital disaster. You know, the kind that is neither abstract enough to be "deep" nor realistic enough to resemble anything other than a strange, color-smeared cardboard box. I was desperate for inspiration. So, while I was scrolling through social media (because nothing says "creative process" like endless scrolling), I stumbled upon the art of Paul Bailey. What met me were his landscapes – paintings so simple, yet so charged with emotions. There was something about the way he painted the sea crashing against the rocks, the empty horizon, and the small details that told big stories. It felt like drinking a cold cup of coffee – initially bitter, but then unexpectedly invigorating. I felt an urge to try something new. The search for the essential Bailey is a master of simplification. He takes landscapes and strips them down to just the essence. A mountain formation is red...
Les mer

Et øyeblikk i trappeoppgangen – en historie om røyk, kjærlighet og det som virkelig betyr noe

Da vi nylig kom til leiligheten vår i Stavanger, støtte min kone og jeg på en nabo i oppgangen. Vi utvekslet noen høflige ord, slik man gjerne gjør, før samtalen plutselig tok en alvorlig vending. Hun fortalte oss at mannen hennes nylig hadde blitt lagt inn på sykehjem. Han hadde fått påvist lungekreft. En diagnose hun sa ikke ga mye håp. «Han har vært en ivrig røyker hele livet,» sa hun med et sukk. «Det er røyken som har skylden.» Hun forklarte at dette alltid hadde vært en kilde til konflikt mellom dem – hun røyket aldri selv, og ønsket alltid at han skulle slutte. Nå bodde han på sykehjem, og fortsatt røyket han. Hun virket både frustrert og trist. Vi ble stående i stillhet et øyeblikk, rørt av alvoret i det hun delte. Jeg tok forsiktig ordet og sa: «Det må være utrolig vanskelig for deg. Vi kan ikke fullt ut forstå hva du går gjennom, men vi vil gjerne være her for deg.» Min kone nikket og la til: «Det gjør vondt å høre. Si ifra om det er noe vi kan gjøre for å støtte deg.» Hun ni...
Les mer

Kulde og Forkjølelse: Myter fra Barndommen Møter Vitenskapen

Bilde
Jeg kan fortsatt høre min mors stemme ringe i ørene: "Ta på deg ullundertøy, ellers blir du forkjølet!" Det var et mantra som preget hele min barndom, like regelmessig som årstidenes skiftninger. Hver høst og vinter ble jeg pakket inn i så mange lag med klær at jeg knapt kunne bevege armene. Det var som om kulden var en usynlig fiende som bare ventet på å snike seg inn gjennom den minste sprekk i bekledningen min. Jeg er jo født og oppvokst i Narvik, en by i Norge langt over polarsirkelen. Vinteren er her lange og ofte kalde. Barndommens Visdom Jeg var jo et lydig barn og aksepterte jeg disse rådene uten spørsmål. Hvorfor skulle jeg ikke det? Det virket jo logisk. Hver gang noen i klassen kom hostende og snufrende på skolen, var det alltid en historie om at de hadde vært ute og lekt uten lue, eller glemt vottene hjemme. Jeg ble ekspert på å knytte skjerfet ekstra stramt og dobbeltsjekke at alle knapper var festet før jeg våget meg ut i vinterkulden. Men så begynte jeg å legge...
Les mer